Grande (også skrevet ”Grannan”) forekommer som gårdsnavn i Nord-Trøndelag, foruten i Overhalla, også i Leksvik, Mosvik, Verran og Inderøy. Dessuten er det ”Grande-gårder” på Ørlandet og flere steder på Austlandet.

Da navnet Grande er oppstått av stedlige terrengforhold, - altså et ”naturbetegnende navn” hører Grande sikkert blant de aller eldste bosetningssteder i bygda. Det hevdes av navnforskerne, at de første ”landnåmsgårdene” i våre dalfører utvilsomt hører til denne navnegruppe, ved siden av de til dels eldre ”vin-navn”gårder.

Grande Gaard kan inndeles i 4 tidsskifter:

1. Opprinnelig selveiende bondegård, - eventuelt i sin tid som hovedgård i en større godssamling.

2. Kirkegods – med leilendingsbrukere – til 1589.

3. Prestegård for Overhalla Prestegjeld 1589-1875.

4. Selveiende bondegård fra 1875.

 

Gården har mange gravhauger, og fra en av dem kom ved en utgravning i 1886 for dagen et nærmest enestående funn, nemlig et sverd med våpensmeden ”Ulfberths” navn innrisset. Samme år ble gjort en del flere jernalderfunn på Grande, som spydspiss og økseblad m.m. omtalt i Vidensk.selsk. årsberetning for 1886.

Gerhard Schønning som besøkte Grande i august 1774, skriver i sin reiseberetning bl.a.:

”På nuværende prestegård Grande står en aflang, rundaktig sten af hvid marmor eller kalk. Den er hidført fra forrige prestegård Ranem, men har uten Tvivl tilforn stået på den øverste spidse af kirken eller Chorets Gavl, hvorfra den er nedfalden.”

Th. Petersen mener imidlertid, at den ikke har stått på kirken, men at det muligens er et eksempel av de såkalte ”hellige hvite stener”. På Grande fandt Schønning for øvrig en del gravhauger nær gården og lenger på kanten av en bakke, først en stor og en mindre rund haug og lengre øst i samme linje 2 store og 1 liten.

Gården har også et tiendebur - antatt prost Jørgen Darres tid.

Ved tinglyst kontrakt, dat. 14.6.1875, utstedt av eierne av Grande, Vold, Rodum m.fl. fikk engelskmannen Mr. Thomas Taylor rett til fiske i Namsen på Grande og de øvrige vald, som var nevnt i kontrakten, gjeldende i 5 år. Dette gjaldt det såkalte ”Øvre Grandevald”.

Etter en ny kontrakt, av 14.9.1879 fikk Mr. Taylor også rett til fiske i ”Nedre Grandevald”; ut til skiftet mot Vibstad. I nedre vald var med også Hildrum, Haugum og Ranemsvaldene. I årlig avgift var Grandes del 75 spesiedaler for hvert vald, til sammen 150 spd. For øvre og nedre valdstrekning.

De andre valdeiere fikk i årsavgift fra 20 til 40 spdl. I noenlunde forhold til strandlinjens lengde. Valdeierne skulle skaffe båt og 2 rorskarer gratis i 30 fortløpende dage. Hvis leieren Mr. Taylor ønsket å fiske lenger skulle han betale rorskarene 3 ort pr. dag pr. mann. Mr. Taylor garanterte ennvidere valdeierne mot tap eller ansvar ved at han hadde overtatt disse fiskerettigheter, som en Mr. Allgood hadde hatt tidligere og reservert seg fortløpende forrett til.

Etter Mr. Taylor, kom omkring 1880 en annen englender, Mr. John Brooks til Grande på laksefiske. Dette fiske drev han i en rekke sesonger, helt opp imot århundreskiftet.

Brooks skulle være en meget formuende mann. Han satte opp et eget stort hus på Grande til husvær for seg og frue (kalt ”Brookshuset”) til bosted i fisketiden. Han var kjent som en meget dyktig laksefisker. Ved kontrakt tingl. 7.2.1885 leide John Brooks ca. 1 mål jord for et tidsrom av 99 år som tomt for sitt hus på Grande. (Kaldt ”Lille-Grande”).

Ikke mindre kjent som laksefisker og elgjeger ble den neste engelskmann som ”forpaktet” ”Grandevaldene”,

Mr. A. Barkley Walker. Han hadde ofte flere gjester med seg om somrene, og en betydelig tjenerstab, og dertil tolker og roere.

Også Walker bodde de første årene i ”Brookshuset”, men etter at Carolys Opdal, ca. 1902, hadde bygget en ny stor hovedbygning på Grande, bodde Walker og hans gjester der.

Som tolk hadde han i flere år i sin tjeneste
Johannes J.Medjå, Grong og som ”tolk og altmuligmann”
Andreas Medjå på Oppdal.

Siste året Mr. Walker fisket og jaktet i Namdal var 1910? Han var den absolutt første som kom kjørende med bil oppover den namdalske hovedvei Namsos-Ranemsletta. Det var i 1907.
(Kilde: Overhalla bygdebok – skrevet av Olav Flotten)